Her er noen ord fra arbeidet med verket som uroppføres 2.juni på Festspillene i  Bergen. Det forteller hvordan konseptet er tenkt ut mens jeg arbeidet. Andre måter å oppleve musikken på er like relevante.

Klang måtte bli utgangpunktet. Jeg fikk en bestilling for 22 fantastiske gamle strykeinstrumenter og følte at jeg hadde et hav av klang. Det var bare å begynne å øse.

Først planla jeg å bygge det opp ganske langsomt. Bruke mye tid på å vekke opp klangen i ensemblet. "Sounding board" var arbeidstittelen og stykket var planlagt å vare over 20 minutter, starte med lange strøk, romslige sveip, puste liv i trematerialet, vente på magien, Stradivarius' hemmelighet.

Så ble det sagt at konserten skulle være en galla for Ole Bulls 200 års jubileum. En kortvarig arbeidstittel "Kill Bull" ble erstattet med "Concerto Grosso". Jeg setter grupper av orkesteret opp mot hverandre. Hvorfor ikke si det som det er, klassisk og greit, Concerto grosso? Første gang jeg bruker en klassisk tittel, har ellers aldri vært i nærheten av sonate, symfoni etc. Tenkte vel ikke å relatere til Bull, men en konsertsituasjon med varierte, korte innslag tror jeg arbeidet i bakhodet mitt og medførte at stykket fikk en høyere puls.

Ideen med å vekke opp klangen ble beholdt. WAKE ble stikkord for strykekvartettenes musikk. Instrumentmakeren med forskjellig verktøy, skrape, sandpapir, pusseskinn, kniv. Kvartettene sitter på hver sin side av scenen og spiller komplementært, som om en hånd stryker fram og tilbake mellom dem.

Fem cello og kontrabass danner en gruppe med stikkord FLESH. Vi går inn i klangen, spretter opp buken på operasjonsbordet, det er innvoller, blod, det er vakkert, det er nødvendig. Fra topp til tå én kropp. Cello er en kropp. Utbrettet.

Stikkord for gruppen med de 8 fiolinene ble ARROW. Som hos Vivaldi skyter det piler ned fra oven. Jeg bruker perspektiv-forskyvning for å la pilene forplante seg gjennom fiolinrekka. Teknikker fra barokk, fra looping, minimalisme, elektroniske effekter, fryse en pil midt i bevegelsen, dreie den langsomt i lufta. Små glimt av individualister, men sammen er de en fugleflokk i formasjoner.

Siste stikkord husker jeg ikke, vi snakker om tutti-partiene. Kall det GO. Filmscener der noen går, løper, kjører nedover en gate. Energien i strykeorkesteret, pulsen av strøk, jobbingen med buen. Harmonikk refererer til klassiske kadenser og sekvenser, som skal fra et sted til et annet, men henger seg opp, og kles i ulik klang som er metallisk, som flammer, som spalter seg, som synker ned i gjørme eller som kaster seg omkring som i en kickboksing-seanse. Film, film, film.

Jeg fråtser i klang, men disponerer det inn i en disiplinert ramme. Vi klipper stadig mellom de fire ensemblene, det er ikke vanskelig å følge. Scenene er korte og klart definert. Hvis kamera er riktig stilt, er det ikke så mye du trenger å gjøre.

Jeg tror man må prøve ting fra mange vinkler for å få til det man vil. Og mens man prøver så finner man ut hva det egentlig er man vil. Kuriøst: Jeg fant fram DVD'n med Milos Formans Amadeus mens jeg holdt på med dette. Der åpnes det stadig dører, og haha! musikken slår mot deg. Det er jo det som er det store med den filmen, musikken slår mot deg og kan ikke stilles spørsmål ved. Jeg tenkte, hvorfor ikke.