Stavanger bystyre har satt av 18 millioner kroner til et fond som skal sikre langtidseffektene av kulturbyåret. Et veldig positivt og etterlengtet tiltak i en by som viser gjentatt vilje til satsing på kultur.

 

Det har vært en del åpne debatter om innholdet i fondet, men jeg har ikke registrert at det har vært noen åpen høring om retningslinjene.

Men, nå foreligger det plutselig en tekst. Hvorfor har ikke kulturaktørene i byen fått uttale seg om den? Iallfall har ikke jeg registrert den før den befant seg til behandling i kulturstyret.

Teksten om prinsipper og regler for fondet er innviklet og får det hele til å se veldig komplisert ut. Jeg er redd den er utydelig og i virkeligheten åpner for alt for mange alternativer.

Først: sammensetningen av det faglige rådet. Her mener jeg man må se på formålet, nemlig langtidseffektene av kulturbyåret. Det må sitte noen i komiteen som har et forhold til dette, som vet på kroppen hva effektene av 2008 har vært, hva vi ønsker videreført - og gjerne hva som manglet og som vi ønsker realisert.

Jeg mener et selvskrevent medlem i komiteen er kultursjefen i Stavanger Kommune. Punktet om at ”søknadene skal være forankret i gjeldende kommunale planer for kulturfeltet” er vanskelig for eksterne å forholde seg til. Det kunne gjerne vært strøket, istedet burde kultursjefen selv ivareta dette. Så kan resten være nasjonale og lokale fagpersoner som foreslått.

Ser man tilbake på 2008, mener jeg det utpeker seg to hovedområder. 1: De internasjonale utvekslingene og 2: Oppbygningen av kulturell infrastruktur. Det første skjedde, og bør videreføres. Det andre skjedde ikke, og bør skje nå. Infrastruktur betyr at produksjonsmiljøer må stimuleres til å vokse, ved hjelp av ressurser og arenaer. Kulturlivet må vokse nedenfra.

Etter at bystyret har gjort sitt vedtak skal det lages en utlysningstekst. I denne bør man forsøke å si direkte hva slags søknader man er ute etter. For å formulere det ubyråkratisk og banalt: Jeg gjetter at man ikke ønsker å støtte vanlige kulturtiltak som konserter, utstillinger, festivaler etc. Man ønsker heller med dette fondet å dyrke fram noen få prosjekter som har store ringvirkninger for mange. Er det ikke slik? I så fall må det finnes en måte å si dette på gangbart forvaltningsspråk, slik at vi unngår 500 søknader og ”Open Call” i reprise? Den nåværende teksten har slike intensjoner gjemt mellom linjene men åpner i realiteten for alle gode ideer. Kommer de inn, er man forpliktet til å behandle dem alle på like fot.  Det gjelder å unngå at de blir innsendt, unngå å skape feil forventninger.

Det er bra at konkretisering av etterbruk kommer igang. Det burde vært bakt inn i selve kulturhovedstadsåret, slik at tiltak ble satt igang før 2008 med tanke på å fortsette. Istedenfor har vi nå tømt kulturbykontorene for folk og utstyr, og begynner på ny. Det offentlige slår til med sin sedvanlige sans for ”timing”. Men, hvorfor ikke. Det føles nesten som vi får sjansen til en ny kulturbysøknad.

Kan vi da be om en fem års karantene mot kommunale prestisjeprosjekter med kunst i skibakker, sandstrender, steinurer, under vann og inni blomsterpotter? Bare noen år, mens vi får på plass noen konsertsaler, visningssteder og scenerom i byen.

Nils Henrik Asheim
komponist